Man skiller mellom to hovedtyper av miljø hvor fisken oppholder seg og lever, det er i det store havene, som er saltvann, og i ferskvann som utgjør resten av alle innlands-sjøer, elver, vann og grunnvann. Saltvann står for 97,5% av alt vann på kloden, resten er ferskvann.
Videre kan man klassifisere havene som dypvannsfisk og grunnvanns-fisk.
I tillegg til disse to hovedgruppene kan man også snakke om brakkvann og akvarium-fisk.
Det som kjennetegner ferskvannsfisk er at gjellene må kunne ta inn mye vann og holde på saltene. Samtidig må skjellene dekke såpass mye at ikke fiskens kropp tar inn for mye vann og sveller opp. Nyrene til ferskvannsfisken er velutviklet for å opprettholde riktig vannbalanse. Typiske ferskvannsfisker er gjedde, ørret og abbor.
Saltvannsfisk må derimot kunne diffusere saltet den tar inn gjennom gjellene ved det som kalles væskebalanse-regulering. Dette gjør den for å skape et normalt saltinnhold i kroppen. Den andre funksjonen den har er å kontrollere vannbalansen er gass-utveksling. Dette er det samme som å tilføre nok oksygen i blodet og skille ut karbondioksidet.
Det som er viktig for dyphavs-fisken er at den må tåle et enormt trykk. Dyphavet starter på 200 meters dyp, mens det på verdensbasis er funnet fisk på 8000 meter dyp, der er det altså et atmosfærisk trykk på 801atm. Mennesker trives best i et atmosfærisk trykk på 1atm. Fisken har utviklet en spesiell svømmeblære og masse hulrom i kroppen som er fylt med luft. Samtidig har den en geleaktig kropp med samme densitet som vannet rundt den. I tillegg er brystkassen laget for å tåle det enorme trykket den påføres. I saltvann finner man torsk, hyse og sei, blant mange.
Brakkvannsfisk lever der havet og elva møtes, og der vannets saltinnhold er blandet. Morten er et godt eksempel på brakkvannsfisk i Norge.
Akvariumsfisk eller gullfisk er fisk fra tropiske strøk som er ynglet opp i norske akvarium. Disse er vant til å leve rundt koraller og spiser plankton og alger.